25 des 2017

God jul!

Comments0

Jula er tid for refleksjoner. Refleksjoner om året som har gått, refleksjoner om tida som kommer. Høst-semesteret har vært røft. Mange har lagt ned mye arbeid. Hardt arbeid. Vi har fortjent juleferie.

Vi har valgt et yrke hvor vi må påberegne å gå vakt også i jula, naturligvis. I skrivende stund er jeg på vakt i ambulansen. På vei til jobb må jeg over kvænangsfjellet, 402 meter over havet. I Nord-Norge er det mer enn høyt nok for ekstremvær, og i dag var selv været i fjæra tøft nok. Det minner meg på at vi er sårbar. Blir været verre blir fjellet stengt, og det blir umulig å få hjelp østfra. Dette er heller ikke flyvær. Vi er aleine. Sårbare. Likevel er jeg trygg på at vi skal takle de aller fleste av de utfordringene som måtte komme. Hvordan? I Plan Blå kurset lærer vi bort at det enkle er det viktigste. Ikke fly, helikopter, Mads Gilbert eller all verdens fancy utstyr. I førsteklasse er man naiv nok til å tro på det, i andreklasse sier du det kun av vane og i tredjeklasse er det glemt til fordel for detaljer i PCI-debatt og kvalitet på biologiske hjerteklaffer. Jeg kan ikke svare for høyere kull, men av og til virker det som det kun er moderne medisin og utstyr som teller. De enkle tingene er de som raskest havner utenfor minne. Ja visst er også det avanserte og moderne viktig, og mange ganger avgjørende for god overlevelse. Når man kjører sykebil eller er legevaktslege i distriktet er man derimot ofte aleine, uten verken hjerte-lunge-maskin, PCI eller CT. Det som er avgjørende da er å kunne de enkle grepene, prosedyrene og tiltakene. Fri luftvei, plan Blå, hypotermiprofylakse og HLR. It´s funny ´cause it´s true!

Vi har alle våre mål – og veien mot de er tøff. Noen skal bli kirurger, andre pediatere, en tredje allmennmedisiner. Alle skal vi bli leger. En av de viktigste egenkaper TAMS har er at ivrige TAMS-medlemmer forstår verdien av å jobbe sammen mot TAMS sine mål, på veien mot våre egne mål. Det er ingen selvfølgelighet, men en sterk og god kultur. Vi forstår at å lære bort gir dobbelt vinning. TAMS utvikles, og vi utvikler hverandre. For å lære bort må vi må være presise, vi må være eksperter på det enkle, vi må reflektere og repetere. Noen ganger vet jeg å undervise, være markør, delta eller forelese for TAMS føles som en omvei mot våre egne mål, likevel ser vi nytten. Fordi vi vet det kommer en dag der vi høster det vi sår. Det å hjelpe hverandre på tross av ulike egenskaper, vil også føre oss nærmere våre egne personlige mål. Resultatet opplever vi i møte med pasienter, i våre medstudenters møte med pasienter og for oss selv. Takk til alle som bidrar.

Tilbake til vakta; Alarmen går, selv om julegudstjenesten såvidt er begynt. Sykdom følger verken kalender eller klokke. Heldigvis vil kanskje mange si. Mann med akutte pustevansker. Plan Blå, puls, respirasjonsfrekvens, metning, blodtrykk og oksygen på maske. De enkle tingene blir avgjørende. De enkle tingene TAMS øver på, på casekveld, workshops og ekstern-undervisninger. Det er tilfredsstillende å få det til å fungere i praksis. Takk for at dere stiller opp og formidler det enkle.

De siste tall fra Norsk Hjertestansregister er interessante. De viser at 83 % av pasienter som rammes av hjertestans utenfor sykehus mottar HLR før helsepersonell ankommer skadested. Det er imponerende lesing, og selv om vi ikke skal ta på oss æren for dette, kjenner vi historier hvor TAMS-undervist publikum har utført god og livreddende førstehjelp. Det er ikke tvil om at jobben vi gjør hjelper. Et skår i gleden, eller i alle fall et fartsdump i veien mot målet er at kun 12 % av de samme pasientene er koblet til en hjertestarter ved første kontakt med det profesjonelle helsevesen. Årsaken er helt sikkert kompleks med faktorer fra tilgjengelighet og mangel på kunnskap av bruk av hjertestarter. For TAMS ble året avslutta med en skikkelig gladnyhet! TAMS har mottatt støtte fra Skipsreder Tom Wilhelmsens stiftelse for de neste tre år. I første omgang skal disse midlene brukes til innkjøp av nytt utstyr. Det betyr at det er rom for innkjøp av egne hjertestartere, og dertilhørende utstyr. TAMS er klare til å ta i mot alle fartsdumper på veien mot en enda større overlevelse av hjertestans. Takk for støtten til stiftelsen ved professor Rolf Seljelid.

Psykiatri skulle vise seg å være tema for selve julekvelden. Ikke alle er like privilegerte og heldige. I en tid hvor det hviler en forventning om at alt skal være perfekt, kan jula bli ekstra tøff. På den andre siden rører det å se all medmenneskelighet og omtanke som er der ute. Akuttmedisinen kan være tøff, men også veldig fin. Igjen, vi er heldige.

Jeg vet ikke hva fremtiden bringer, men jeg er helt sikker på at alle TAMSere fortsetter den gode og viktige jobben som gjøres. Mitt aller største mål er at de menneskene som involverer seg i foreningen skal utvikle seg personlig. Et hårete mål, ja, men; det inspirerer å se nervøse instruktører rette seg opp i ryggen og forelese for en full sal, det er gøy å se VGS elever oppdage effekten av hodebøy hakeløft, og det er virkelig en trygghet å ha lært enkle handlingsplaner som tar bort det overflødige adrenalinet når ting plutselig blir hakket for hektisk. Man trenger ikke lese Bertrand for å forstå at det er selvutvikling. Vi tar ansvar for vår egen framtid, for den bestå måten å spå framtiden på er å skape den. Takk til alle dere instruktører som bidrar til dette!

Vakta er ikke ferdig; Vi kjører en mann med akutt dyspne inn til legevakta, blir møtt av sykepleier og turnuslege. Gir rapport, vi samarbeider om ekg, blodprøver og oksygen. I samråd med amk besluttes det at pasienten skal til UNN med helikopter. Vi overleverer til redningsmann og lege, og må på nytt samarbeide om pasienten. Det slår meg. Vi trener aldri tverrfaglig. Riktignok er det fra universitetets side satt i gang et prosjekt for tverrfaglig samarbeid for sjetteklasse kalt intersim, men dette må være en oppgave hvor vi i TAMS kan bidra. Jeg ønsker å få med sykepleiere til tverrfaglig casetrening. Her har vi mye å lære av hverandre!

Som leder er jeg stolt av å lede et skip med en stø kurs. Vi når aldri siste havn, fordi vi har så mange havner vi skal innom på veien. Jeg har ikke registrert noen store sjøslag, grunnstøtinger eller menn over bord, så da har det vel godt sånn noenlunde.

Vakta nærmer seg slutten. Det blir ikke flere oppdrag, de blinkende blå julelysene får hvilt seg en stund. Jeg kjøre tilbake over Kvænangsfjellet med -17, stjerneklart og Nordlys. Nord-Norge er vakkert!

Tusen takk til alle TAMS-medlemmer som er med på å skape en sosial og lærerik forening. Dere betyr mye!

Ønsker alle en fredelig og riktig god jul!

⁃ Vegard